Informasjonsteknologien i velferdssamfunnets tjeneste

Det er linjer til dagens forslag fra et innspill til daværende statsminister Gro Harlem Brundtland, se Informasjonsteknologien i velferdssamfunnets tjeneste (febr. 1996).

Et utgangspunkt for en tenkning om fremtidens velferdssamfunn med IKT som muliggjører, er et resultat av en workshop med Statskonsult våren 1998. Om fremtidens velferdssamfunn

Artikkelen nedenfor ble skrevet på grunnlag av notatet fra febr. 1996.

Norge i informasjonsalderen

Artikkel i Stat & Styring høsten 1996

Informasjonssamfunnet er på vei inn i Norge med full kraft styrt av økonomiske krefter og en drivende teknologisk utvikling. Det er gjort milliardinvesteringer i informasjonsteknologi i løpet av de siste årene. Vi ligger på topp blant nasjonene når det gjelder PC’er pr innbygger og hvor mange som er koblet til Internett. Regjeringen vil at Norge skal være i første rekke internasjonalt i bruken av informasjonsteknologi for å øke verdiskapingen – både i privat og offentlig sektor. Det er derfor viktig nok å diskutere IT i samferdsel, i skole, i helsevesen – og e-post i forvaltningen. Men dette blir nærmest for detaljer å regne når vi står på terskelen til en omforming av samfunnet som kan revolusjonere hvordan vi lever, lærer og arbeider.

Hva betyr “informasjonsteknologien i velferdssamfunnets tjeneste” når revolusjonen er over oss? Hvordan klarer vi å mestre forandringene?

Verdiskaping og demokrati er fundamentale forutsetninger for vår velferd og livskvalitet. For å opprettholde nivået på de ytelser samfunnet gir den enkelte gjennom livsløpet, er vi avhengige av arbeidsplasser som gir reell verdiskapning. Vi vet at store deler av samfunnets eksisterende oppgaver ikke kan opprettholdes bl a fordi informasjonsteknologien gjør at disse enten blir overflødige eller blir løst rimeligere og mer rasjonelt enn i dag.

Vi har allerede sett at hele bransjer gjennomgår store omstillinger med store konsekvenser for arbeidsplassene. Bankbransjen er et godt eksempel. Der forsvant tusenvis av arbeidsplasser uten at bransjens tjenester ble endret i særlig grad. Elektronisk fortolling som Tolldirektoratet gjennomfører ved hjelp av TVINN-systemet og forsøkene med integrerte offentlige kontorer for publikumsservice, kan være gode indikasjoner på hva som vil kunne gjøres innen offentlig forvaltning og tjenesteyting. Med den omstilling som ventes, vil det måtte foregå omplasseringer av arbeidsstyrken av et betydelig omfang.

Vår erfaring fra gjennomføring av store og små omstillings- og IT-prosjekter, er at skal vi lykkes må vi forstå teknologiens konsekvenser, dens muligheter og trusler. Dette kan ikke overlates til teknologene. Til det er de fleste for opptatt av selve teknologien og de mange detaljene. Dette er og må være en lederoppgave. Hele samfunnet må forstå de nye spillereglene, som teknologien setter. Dette er ikke lenger noe som berører noen få teknologisk interesserte, men de fleste sider av de prosessene som bærer vår verdiskapning og vårt demokrati. Velferdssamfunnet Norge vil da stå overfor to store utfordringer:

• Hvordan sikre en verdiskapning som kan bære offentlig sektor og er i stand til å opprettholde og videreutvikle vår velstand og livskvalitet samtidig som vi må utbedre vårt miljø?

• Hvordan skal vi kunne frigjøre de som ikke lenger vil trengs der de nå er, slik at de kan utføre andre og meningsfylte oppgaver, som gir et bidrag til fellesskapet?

Overtallige ett sted betyr mulig frigjøring av ressurser som kan benyttes mer produktivt et annet sted. En rekke offentlige ansvarsområder, som f eks helsevesenet og annen mer personlig tjenesteyting, mangler ressurser. Samtidig sliter andre offentlige virksomheter med betydelige overtallighetsproblemer, mangel på kompetanse og riktige ressurser. Dette innebærer at vi som samfunn har problemer med å få satt inn de riktige ressursene på rett sted. Det finnes heller ikke mekanismer som er effektive nok til å håndtere nedbemanning, videreutdanning og omplassering på tvers av de enkelte offentlige virksomheter.

 Vi har levd med digital informasjonsteknologi i noen tiår, og vi har lært at den er et tveegget sverd: Teknologien kan brukes til å sementere gamle ordninger og rutiner eller den kan brukes i helt nye løsninger. Vi har lært at store investeringer i IT ikke uten videre får effekt og at investeringen i utstyr utgjør en mindre del av totalkostnadene. Andre faktorer bestemmer om vi oppnår de forventede resultater. Vi har også lært at fallhøyden kan være stor, dersom vi ikke gjør de riktige håndgrepene (f eks TRESS-90). 

Informasjonsteknologien etablerer helt nye forutsetninger for vår verdiskaping og hvordan vi organiserer oss. Dette gir et sett med nye spilleregler for all menneskelig virksomhet som bygger på samhandling. Det er selvsagt at vi må mestre teknologien slik at vi kan utnytte den til nye virksomheter og hevde oss best mulig i konkurransen mellom nasjonene. Skal vi mestre den fremtiden som avtegner seg, må vi heve oss over enkelttiltakene og ha en helhetlig forstålse av hva teknologien innebærer for oss som enkeltindivider og samfunn. Det eneste sikre vi kan si om fremtiden er forandringer. Når omstillinger blir det normale, vil to forhold være avgjørende:

• Vår evne til å mestre endringer.

• Hvordan vi har organisert oss og samhandler.

Vårt samfunn er stort sett organisert på samme måte som da vi hadde en helt annen befolknings- og næringsstruktur og “samhandlingsteknologien” var dokumenter som ble fraktet med båt, hest og kjerre for å komme inn i de innerste fjorder og daler. Skal vi møte fremtidens utfordringer må vi være villig til å frigjøre oss fra fortidens forutsetninger og tankemessige bindinger. Vi må se på hvordan vi organiserer oss ut fra en ny virkelighet med nye krav og behov og med en teknologi med helt andre egenskaper.

Vi skal gå en ny vei ingen av oss kjenner. Men forandringer betyr nye muligheter fordi det vil alltid være en rekke oppgaver der teknologien ikke kan ta over for mennesket, uansett hvor mye teknologi vi tar i bruk. Når vi føler oss sikre på vår evne til mestre de forandringene som måtte komme, kan vi møte en usikker fremtid med større trygghet. Dette fordrer at vi åpner for mangfold og kreativitet, slik at vi gir oss selv så mange muligheter til å lykkes som mulig. Hvordan vi skal utvikle vår individuelle evne og vår evne som nasjon til å mestre forandringer, bør være vårt viktigste fokus, når vi skal sette opp en dagsordenen for informasjonssamfunnet. Vår evne til å mestre forandring vil avhenge av vår evne til å utvikle nye dimensjoner innen læring, ledelse og styring.

Slike tema må opp på det politiske sakskartet. Det gjelder å sette rammene for informasjonssamfunnet og utvikle en gjennomgripende forståelse av de nye spillereglene, slik at vi utnytter de skapende kreftene i samfunnet. Da vil teknologien og de enkelte tiltakene falle mer naturlig på plass. Nå gjelder det at politikerne beskjeftiger seg med de riktige temaene. Dersom vi går oss bort i diskusjoner om f eks teknologi eller Telenors rolle som bærer av norsk IT-satsing, kan vi lett miste fokus på det som til syvende og sist vil avgjøre: Klarer vi å mestre forandringstempoet?

 Nye forutsetninger gir en ny virkelighet

 Som følge av den informasjonsteknologiske infrastruktur som bygges opp, opplever vi nå endringer i to grunnleggende forutsetninger for menneskelig samhandling og hvordan vi utveksler informasjon:

• Tidsfaktorens

  betydning endres og elimineres i mange tilfeller. Den tiden det tar å overføre f eks betalinger og annen informasjon blir nesten borte. Dette betyr på den ene siden at en person kan være fullt ut oppdatert med informasjon, uansett hvor i verden vedkommende befinner seg. På den andre siden betyr det at informasjonen som sådan fysisk kan være plassert hvor som helst på kloden. Og da blir det irrelevant for funksjonsdyktigheten om forretningen, banken eller informasjonssentralen ligger i Norge eller i et annet land, eller hvor i Norge det ligger.

  Betydningen av fysisk avstand til kundene blir eliminert i et elektronisk marked, når teletjenestene etter hvert prises uavhengig av distanse. Det som vil koste er å være tilkoblet et nett, ikke hvor lang avstand det er mellom sender og mottaker. På grunn av økt konkurranse blir transport av informasjon i tillegg billigere og billigere. Overgangen til elektronisk handel vil endre behovet for og øke volumet av fysisk transport, hvilket igjen medfører omstrukturering og effektivisering av transportsystemene.

   

   

   

   

   

   

 De nye spillereglene

Endret betydning av tids- og stedsfaktoren får konsekvenser som direkte berører helt sentrale forhold for realisering av våre overordnede mål for samfunnets utvikling. Hvordan skal vi sikre fremtidig verdiskaping og sysselsetting, bedre miljø, opprettholdelse av vår levestandard, demokrati og livskvalitet, når vi står overfor en fremtid der følgende vil gjelde:

• “Det perfekte marked”.

  Mens “det perfekte marked” til nå kun har vært et tenkbart begrep innenfor finansverdenen, vil det samme kunne mer og mer bli gjeldende for kjøp og salg av de fleste typer varer og tjenester. Dette betyr at alle i prinsippet kan skaffe seg informasjon om de beste produktene og de beste prisene akkurat nå og handle deretter. Konkurransen vil skjerpes. På samme måte kan alle være umiddelbart oppdatert på hva som skjer i bedrifter og i nasjoner verden rundt. “Elektroniske agenter” som kontinuerlig overvåker hva som skjer på våre vegne vil kunne hjelpe oss til å utnytte denne muligheten effektivt.

  Utvisking av grenser mellom bedrifter, bransjer og sektorer. Ledelse- og styringsprosessene vil endres 

   

   

   

   

   

• Det åpnes kontinuerlig muligheter for nye tjenester og markeder som utfordrer de tradisjonelle grenser og som endrer arbeidsfordelingen og gir endrede oppgaver på alle nivåer. Alle bransjer som lever av å være “mellomledd” eller “meglere” vil bli presset, f eks banker, aviser, distributører, reisebyråer etc. Når det koster noen 100.000 kr å etablere et handelshus som kan dekke hele verden, betyr det at etablerte virksomheter som ikke er forberedt, går vanskelige tider i møte. 
• Et økende omstillingstempo på grunn av mulighetene til umiddelbar informasjonstilgang og toveis informasjonsutveksling mellom alle, i bedrifter såvel som på nasjonalt nivå. Vi vil få “et perfekt marked” også for informasjon. På samme måte som alle har direkte tilgang til informasjon om varer og tjenester, vil alle i prinsippet ha samme umiddelbare tilgang til offentlig informasjon. Regjeringen har allerede etablert ODIN, en informasjonsdatabase på Internett. Men informasjonen kan like enkelt flyte den motsatte vei, fra individer til myndighetene. Forutsatt at myndighetene ikke legger begrensninger, vil slik tilgang åpne muligheter for nye styringsformer. Den nasjonale og globale informasjonteknologiske infrastrukturen gjør at politikere må tenke nytt: Det blir enkelt nå å finne informasjon fra andre miljøer og andre land som vil være korrektiv til politiske svar og beslutninger. Kvaliteten på politikeres og andre lederes arbeid blir satt i søkelyset på en helt annen måte enn før. En velutdannet befolkning som er bevisst og oppdatert, vil være kritisk og “vanskeligere å styre”. 

 

 Selv om vi alltid har levd med forandringer, ser vi fremdeles på forandringer som en trussel. Sporene skremmer fra “Spinning Jenny” til dagens kutt i bemanningen i organisasjoner mange trodde var “evige”. Historien er full av eksempler på håndtverkere som er blitt overflødige (hvem har sett en ekte bøkker?) og industrigrener som har vokst frem, hatt en glansperiode for så å bli bygget ned. Iseksporten til England og kontinentet i forrige århundre, og den pelagiske hvalfangst som hadde sin storhetstid på 50-tallet, ga begge betydelig regional sysselsetting. Nedbyggingen av store industribedrifter på Rjukan (Norsk Hydro) og i Mo i Rana (Norsk Jernverk) er andre eksempler der omstilling av lokalsamfunn har blitt en nødvendighet. Denne utviklingen vil selvfølgelig bare fortsette: Innsparinger i f.eks. Forsvaret vil medføre at mange lokalsamfunn må belage seg på betydelige omstillinger.

Det som skjer nå er at mer og mer av menneskelig aktivitet blir knyttet til produksjon og formidling av informasjon. Informasjonsutveksling skjer ved å “pakke” og formidle elektroniske tegn, som med moderne IT gjøres radikalt raskere enn å “pakke” atomer til produkter eller å sette bokstaver på fysisk medium (f eks papir). Dette betyr at vi går inn i en tid der det åpnes muligheter for nye virksomheter med mye mindre kapital og ressurser enn tidligere.

I informasjonsverdenen er veien fra idé til en tjeneste mye kortere enn i den industriverden vi er vant med. Det viser seg allerede nå at utviklingen i informasjonsindustrien, f eks programprodukter eller informasjonsdatabaser, er svært stor. Det kommer nye løsninger og nye produkter på markedet i et økende tempo. Og da IT blir en alt mer viktigere ingrediens også i produksjonen av fysiske varer, ser vi at det også innen tradisjonell produksjon går mot kortere produktsykluser, større grad av kundetilpasning, større variasjonsbredde etc etc.

Det stadig økende forandringstempoet og omfanget av forandringene, er de mest grunnleggende konsekvensene av endringene i spilleregler vi ser i informasjonssamfunnet. Tidligere skjedde forandringene i næringsstruktur kanskje hver generasjon og var begrenset til et lokalt samfunn eller region. Nå skjer endringene kontinuerlig og berører hele samfunnet. Skal vi opprettholde vår velstand og livskvalitet må vi lære oss å mestre disse nye dimensjoner i forandringene.

Vi har tidligere påpekt at evnen til å mestre forandring vil avhenge av evnen til å utvikle nye dimensjoner innen læring, ledelse og styring.

De fleste er opptatt av å bruke IT for læring og utdanning. Men hva skal vi lære? I en verden som endrer seg raskt, der mengden av fakta-opplysninger øker eksponensielt og “sannheter” endres fra dag til dag, trengs det ferdigheter i bruk av IT for å utnytte den kunnskapen som ligger i databaser og på CD-plater. Men skal vi utvikle vår evne til å mestre forandringer, må vi inn på helt andre temaer som f.eks.: Vi må lære å lære bedre (hvorfor er ikke læring og kreativitet et fag på skolen?), vi må lære å forstå de forskjellige aspekter ved virkelighetens sammenhenger og prosesser (hvorfor undervises det ikke i filosofi i den obligatoriske skolen?), og vi må lære å kontinuerlig klarlegge og utdype våre visjoner (hvorfor står ikke personlig utvikling på skolens timeplan?).

Det er ikke nok at vi lærer hver for oss. Vi må utvikle nye dimensjoner i ledelse slik at mennesker i organisasjoner blir bedre i stand til å jobbe og skape resultater sammen. Men ingen organisasjon klarer seg alene. De er en del av et nettverk, et samfunn. Det er ikke minst i samspillet i og mellom organisasjonene, at vi må utvikle den dynamikken som er nødvendig for å gjøre samfunnet i stand til å mestre forandringene. IT er et egnet hjelpemiddel for å forvalte kunnskap for felles bruk, men det er vår evne til å lære som del av en gruppe, en organisasjon og som samfunn som blir avgjørende. En lærende organisasjon vil være en organisasjon som kontinuerlig forbedrer sin evne til å skape sin egen fremtid. Det er i dette perspektivet diskusjonen om kunnskapssamfunnet bør legges: En lærende nasjon.

Når velferdssamfunnets fremtid bygger på vår evne til å mestre endringer, og når dette er avhengig av læring, ledelse og styring, blir konsekvensen at det må utvikles nye målekriterier og måltall som sikrer riktig fokus i vår oppfølging og løpende korreksjon av mål og virkemidler.. Det er vanskelig å se at størrelser som bruttonasjonalproduktet er egnet som styringsparameter i dette perspektivet.

 Et nasjonalt omstillingsprogram

Vår evne til å mestre endringer både på det individuelle og kollektive plan blir stående som helt sentralt i den omforming vårt samfunn går inn i. Vi foreslår derfor at det startes et arbeid med å forberede et nasjonalt omstillingsprogram for å utnytte informasjonsteknologien i velferdssamfunnets tjeneste.

Som forberedelse til et slikt program foreslår vi at det etableres et prosjekt som får i oppdrag å trekke i gang en prosess på nasjonalt nivå. Rammene for prosjektet er basert på to likeverdige løp av aktiviteter som gjensidig bør stimulere hverandre:

• Prosess, dvs trekke igang og gjennomføre en bred samfunnsdebatt som engasjerer en hel befolkning  

De problemstillinger som et slikt prosjekt bør behandle kan være:

1. Hvordan bør en prosess med tilhørende samfunnsdebatt dras igang og gjennomføres på en slik måte at prosessene kan videreutvikles til å bli kontinuerlige.

2. Hvordan skal vi som samfunn, enkeltmenneske og organisasjoner møte utfordringene i et informasjonssamfunn? Hvilke visjoner, mål og strategier kan vi velge?

3. Hvilke områder og nivåer innenfor offentlig sektor vil det være behov for omstruktureringer og omstillinger for å kunne møte de nye utfordringene?

4. Hvordan bør offentlig sektor samhandle med privat sektor for at nasjonen skal bli mest mulig konkurransedyktig?

5. Innenfor hvilke områder vil oppgaver falle bort og hvor kan det bli behov for arbeidskraft? Hvilke mekanismer kan etableres som effektivt sørger for den nødvendige omplassering?

6. Hvilke kjennetegn har en “lærende nasjon”, og hvilke tiltak bør iverksettes for å utvikle oss mot et slikt mål?

7. Hvordan kan endringer i nasjonens og offentlig sektors prestasjoner, yteevne og evne til omstilling, læring og fornyelse måles?

Å starte opp og gjennomføre et slikt program vil bidra til at vi klarer å ta informasjonsteknologien i bruk på offensivt i velferdssamfunnets tjeneste. På denne måten kan vi komme nærmere realiseringen av Regjeringens mål om å bli en av de beste og mest konkurransedyktige samfunn i den nye informasjonsverdenen.